Av Guttorm Engebretsen, Hovedtalsmann for Nordsjødykkeralliansen
Mot slutten av Lossius kommisjonens arbeid høsten 2002, var vi flere pionerdykkere på møte med Granskningskommisjonen på Blindern i Oslo. Etter møtet tok vi trikken til sentrum. Tom Engh ble sittende sammen med nå avdøde lagdommer Petter Lossius. Da vi kom frem til Sentralbanestasjonen fortalt Tom Engh de andre dykkerne noe som han fant svært merkelig. Samtalen hadde kommet inn på mysteriet omkring nærulykken med Cormorant plattformen. Stortingets mandat for granskningen nevner denne hendelsen, og Lossius selv hadde ved flere anledninger vist stor interesse for å finne svar på dette mysteriet. Men plutselig ville verken han eller kommisjonen snakke mer om hendelsen. I samtalen på trikken uttalt Lossius til Tom at ”dersom du løser Cormorant saken, så løser du dykkersaken”.
Ingen av oss forsto hva Lossius hadde ment. Han omkom mindre enn ett år senere. Samtalen forble et mysterium. Dykkerne har selvsagt ikke kunnet diskutere slike kontroversielle temaer offentlig. Staten har i mer enn 30 år drevet en effektiv kampanje for å stigmatisere dykkerne som bløffmakere og generelt lite troverdige personer. Som et resultat av dette må vi oftest holde slike uløste problemer for oss selv.
Spesielt har staten sammen med resten av den såkalte ”skadevolder gruppen”; oljeselskapene, dykkerselskapene, utstyrsfabrikanter, sertifiseringsinstitusjoner, enkelte forskere og beklageligvis også arbeidstakerorganisasjonen LO/NOPEF, brukt mye ressurser på å angripe de dykkerne som har fremstått som talsmenn i ”dykkerkampen”. Men Lossius sitt utsagn ble likevel diskutert med jevne mellomrom i dykkerkretser. Det skulle gå hele fire år før sammenhengen i utsagnet begynte å demre for noen av våre støttespillere.
Nærulykken der Cormorant plattformen holdt på å synke Lillejulaften 1977, har altså offisielt ikke skjedd. Dette til tross for at den er omtalt i lokal avisen på Stord den 30. desember 1977, altså en uke etterpå. Flere sentrale vitner kjenner til historien, men de blir enten møtt med trusler eller et hav av aggressive påstander om at de tar feil, og at det var en ”annen” plattform eller at nærulykken ikke var så omfattende som påstått, etc. En møter alt fra forskjellige ”dekkhistorier” og sammenblandinger, minimalisering av alvorligheten, til total fornektelse av hendelsen. Men til tross for dette, og etter mer enn 30 år har vi nå funnet ut følgende:
Restrukturering og kamp for arbeidsplassene
Fra slutten av 1960 tallet forsvant mange tusen arbeidsplasser i verftsindustrien i Norge på grunn av overkapasitet og sterk konkurranse fra utenlandske og spesielt asiatiske verft. Etterhvert dro redusert behov for oljetransport på verdensmarkedet i samme retning. Myndighetene forsøkte å avhjelpe situasjonen med flere kortsiktige løsninger, men svikten i markedet fortsatte. Myndigheter, banker, redere, fagforeninger, skipsverft, etc. ble fanget i en felles krise som etter hvert fikk meget alvorlige konsekvenser for hele den norske økonomien. Stord Verft og hele samfunnet på Stord var spesielt utsatt da verfet bygget skip det var minst behov for da krisen kom og bunn falt ut av skipsbyggingsmarkedet. Nedleggingspøkelse truet.
På midten av 1970 tallet var restruktureringen kommet godt i gang fordi oljevirksomheten tok over mange arbeidsledige både verftsarbeidere og sjøfolk. Særlig var byggingen av produksjonsplattformer i betong for oljeindustrien i ferd med å bli en norsk spesialitet. Det var på denne tiden internasjonal konsensus i næringen om at markedet for slike konstruksjoner kunne være på flere hundre plattformer. Norge hadde konkurransemessige fordeler som svært godt egnede byggeplasser i dype, skjermede fjorder, samt hadde utviklet teknologi for å utnytte dette i konkurransen.
Konkurranse og handelskrig
På den andre siden av Nordsjøen ønsket sterke krefter at oljevirksomheten også skulle skape britiske arbeidsplasser. På slutten av 1970 og begynnelsen av 1980-tallet utviklet konkurransen mellom norsk og britisk industri om oppdrag for oljevirksomheten seg til en regelrett handelskrig. Konstruksjonsgiganten McAlpine satset stort i Skottland, og sammen med de franske ekspertene i SeaTank, hadde de på midten av 1970 tallet begynt å bygge verdens største betongplattform for oljeselskapet Shell, Cormorant A. Plattformen hadde en kritisk strategisk betydning i forbindelse med utvinning av olje i den nordlige delen av britisk sektor i Nordsjøen. I tillegg til egen produksjon skulle plattformen tjene som oppsamling og lager av olje fra andre omkringliggende felt, samt pumpe oljen til land og forsyne den store tankbåt terminalen som Shell hadde bygget på Shetland. Cormorant A var selve hjerte i rørledningsnettet og transportsystemene på britisk sektor.
Hele oljeproduksjonen i den nordlige delen av britisk sektor sto altså og ventet på at denne plattformen skulle komme på plass. En slik strategisk viktig plattform og sentral brikke i et så stort økonomisk spill, bør være av topp kvalitet og leveres på avtalt tid, ellers får det vidtrekkende konsekvenser. Shell var ikke fornøyd med det som skjedde i Skottland. Tidlig på sommeren 1977 ble plattformen slept til Stord Verft og ankret opp i Digernes-sundet, hvor ferdigstillelsen av plattformen fortsatte. Den norske næringen hadde fått en gyllen sjanse til å vise at de var overlegen i forhold til konkurrentene, og at oljeselskapene burde komme hit dersom de skulle være sikker på kvalitet og tidsriktig leveranse.
Men det viste seg også at plattformen hadde en spesiell teknisk løsning for styring av ballastventilene som ble ansett for å være svært risikabel. Dersom den sviktet i forbindelse med kritiske operasjoner, kunne plattformen simpelthen fylles med vann og synke. Ballastventilene var designet for å åpnes med hydraulisk trykk som var styrt fra kontrollrommet. De skulle stenge automatisk ved hjelp av hydraulisk trykk fra en akkumulator når trykket fra kontrollrommet ble fjernet. Men siden dette var installert i Skottland, ville en slik svikt i systemet kunne bidra til å gi konkurrentene der borte en real knock out.
Ideen om sabotasje blir født
I den diskusjonen som fulgte ser det ut til at en ”god ide” blir født i LO-miljøet på Stord Verft. Dersom styringen av disse ballastventilene ble ”tuklet med” slik at en var sikker på at de sviktet under senking av plattformen, ville hele betongkonstruksjonen forsvinne stille og rolig, og kun etterlate seg krusninger på havoverflaten. Dernest ville jordskjelvstasjonen i Bergen registrere når plattformen traff bunnen. Alle bevis på uregelmessigheter med styring av ballastventilene ville være begravd for alltid i verdens største haug med betong og armeringsjern på havbunnen, 200 meter under havoverflaten.
Ideen var i utgangspunktet ”god” med liten risiko for å ramme uskyldige og en mulig stor gevinst i forhold til å sikre norsk status som ”ekspertene” på slike vanskelige byggeoppdrag offshore. Dette ville sikre nye oppdrag fra oljeselskapene, og viktigst av alt, sikre mange utsatte arbeidsplasser i Norge. Noe gikk imidlertid feil i koordineringen av utførelsen av sabotasje aktivitetene. Da tidspunktet for å senke plattformen til maksimal dybde for å plassere dekksrammen med modulene på betongskaftene begynte å nærme seg, var sabotasjen av det automatiske systemet for stenging av ballastventilene alt utført. Men prosjektledelsen hadde i mellomtiden tatt en uforutsett beslutning om å modifisere og forbedre det automatiske systemet for stengning av ballastventilene for å gjøre det sikrere. De hadde derfor utsatt senkinga av plattformen og gjorde nå klar til utbedring av det risikable styringssystemet. Da oppsto panikk for sabotasjen ville etter all sannsynlighet bli oppdaget. Det ble viktig å få plattformen senket før utbedringsarbeidet startet.
Utbedring av usikkert styresystem for ballastventilene
Et par dager før jul 1977 ble jeg hentet fra et dykketeam som var på oppdrag i området på Stord. Jeg skulle lede et ekstra dykketeam på 4 – 5 mann for en rask jobb med å plugge innløpshullene for ballastvann under det ene skaftet på Cormorant plattformen slik at arbeid kunne utføres på ballastventilene inne i skaftet. Vi hadde utført lignende oppdrag tidligere, og det ble ansett for å være en relativt kort jobb. Dykkere til teamet var blitt hentet inn fra forskjellige steder for å ta et skippertak før de skulle ta fri i julehelgen. Tom Engh hadde vært offshore, og kom til Stord fra Stavanger før han skulle reise heim.
På Lillejulaften ble det om formiddagen utført dykk hvor vi hadde lokalisert og merket de aktuelle innløpshullene på 20, 28 og 32 tommers diameter. Dykket hvor pluggene hadde blitt hengt på plass ved siden av innløpshullene, klar til bruk, var akkurat ferdig. Dykker Johan Otto Johansen var i ferd med dekompresjonen i vannet på tur til overflaten. Neste dykker ut var Tom Engh. Han skulle plassere pluggene i innløpshullene, så skulle operatøren i kontrollrommet åpne forsiktig på de aktuelle ballastventilene inne i skaftet. Undertrykket på innsiden ville deretter holde pluggene på plass og tette innløpet slik at arbeidet på ballastventilene og styringssystemene for disse kunne utføres.
Nærulykken og bergingsdåden
Plutselig sto vannspruten til værs over plattformen og alarmen kom på i samme øyeblikk. Arbeiderne flyktet fra plattformen og noen hoppet i vannet i panikk. Plattformen begynte å helle over mot den siden der dykkerflåten vår var fortøyd. Historien om hvordan dykker Tom Engh ble sendt inn under plattformen og fikk stappet pluggene inn i innløpshullene mens vannet strømmet inn gjennom dem, er fortalt flere ganger tidligere. Likeledes at han dagen etter ble kontaktet av politiinspektør John Wang fra Justisdepartementets Politiavdeling II og Tome Engh ble bedt om å sverge på at denne historien ikke skulle komme ut. Løftet om ”belønning, heder, ære og mer til” når saken hadde stilnet, er også fortalt tidligere. Det er også kjent i noen kretser at det har gått hardnakkede rykter på Stord i ettertid om at ”plattformen hadde blitt tuklet med” før denne nærulykken. Det er ikke like godt kjent at Tom Engh, som berget plattformen, ble utsatt for en ulykke i forbindelse med dykking mindre enn et år senere. Den ulykken medførte at han fikk alvorlige skader som satte han ut av funksjon.
Dekkoperasjoner og angrep på dykkernes troverdighet
Hele historien vår er blitt angrepet av blant annet LO eide TV2. Fjernsynskanalen har stilt opp på skadevoldernes side med en hel ”dokumentar” på landsdekkende TV for å knuse vår troverdighet for godt. Det har vært, og er fremdeles, svært sterke krefter i sving for å holde det lokket som en gang ble lagt over saken, på plass. Trusler, trakassering, overvåking, avlytting av telefoner, innbrudd i PCer, taler sitt tydelige språk. Dokumenter er fjernet, og i dykkersaken har mange dokumenter blitt gradert med 80 års klausul.
Det viser seg at John Wang var en av daværende Justisminister Inger Louise Valles spesielt utvalgte og betrodde medarbeidere i hennes egen spesialenhet; Politiavdeling II. Han var på denne tiden inspektør for lensmannskontorene i Norge og altså perfekt for oppdraget med å legge lokk på en slik hendelse. Da lekkasjen var blitt stoppet og plattformen reddet, visste de som hadde forsøkt å senke den, at beviset for ugjerningen, de ødelagte hydrauliske slangene og koplingene for styring av ballastventilene, ikke hadde havnet på havets bunn slik som planlagt. De ville derimot bli synlig for mange andre så snart vannet var pumpet ut og plattformen hadde blitt rettet opp.
Fra det jeg har greid å finne ut, må LOs avdeling på Stord Verft ha kontaktet sin sentrale ledelse i Oslo. De har videre alarmert Justisministeren. Hun kom selv opprinnelig fra LO-systemet, og har altså umiddelbart sendt en av sine mest betrodde tjenere, John Wang, til Stord for å utføre fase 1 i operasjon ”legg lokk på saken”.
De som kjenner vår nære historie, vet at den lokale LO høvdingen på Stord Verft, Aksel Kloster, en måned etter nærulykken ble hentet til Oslo. Hans offisielle oppgave var å være personlig sekretær for Industriminister Bjartmar Gjerde. Men jeg har grunn til å spørre om han egentlig skulle ha en annen og svært spesiell funksjon; var han i stedet blitt pålagt ansvar for fase 2 i operasjon ”legg lokk på Cormorant saken”?
Jeg husker godt at det var personer i Nopefs dykkermiljø som mente at LO endelig hadde fått en medspiller i en sentral maktposisjon, og at det skulle gi resultater for arbeidet med dykkernes sikkerhet. Men verken Aksel Kloster eller LO kan i ettertid vise til noen konkrete resultater for dykkerne. Derimot har de i ettertid vært helt besatt etter å forsøke å tilegne seg de resultatene som NSDA har oppnådd. De forsøker også å få dykkerne til å tro at deres innsats som består av å skrive noen sinte brev til myndighetene i ny og ne, er det samme som å kjempe dykkernes sak i kampen for liv og helse.
Jeg og andre dykkere har lenge hevdet at LO/Nopef egentlig har solgt dykkerne med hud og hår. De sporene som nå tegner seg etter Cormorant nærulykken styrker min overbevisning. Det er mye som tyder på at både LO og staten hadde satt seg i en situasjon der de ble gisler som skulle forsøke å rette opp konsekvensene etter en kriminell ugjerning og derfor måtte godta flere betingelser som ikke tåler dagens lys.
Cormorant nærulykkens etterspill
Jeg er overbevist om at Lossius egentlig kom til bunns i Cormorant saken. Uttalelser han kom med til andre personer svekker ikke det kryptiske utsagnet han kom med til Tom Engh. Men han nevnte ikke temaet i sin granskningsrapport, til tross for at Stortingets mandat vier dette stor oppmerksomhet og hendelsen skulle vært gransket. Hvilke andre konsekvenser Cormorant nærulykken har fått i ettertid og hvordan dette har påvirket oljeindustrien i Norge, håper jeg nå kommer frem i lyset. Et demokratisk samfunn kan ikke leve med at alvorlig kriminalitet holdes skjult. Vi må få god innsikt i hvordan de mektigste aktørene i samfunnet, og spesielt staten selv, virkelig opererer.
Det kan bli tøft for oss som nordmenn å se denne saken i øynene, med alle de mulige konsekvensene den kan ha fått. Men dette spillet som foregår er ikke et demokrati verdig. Saken vokser for hver dag, flere og flere blir involvert og infiltrert på begge sider. Ikke minst har Cormorant nærulykken som altså offisielt ikke har skjedd, skapt splid i familier og mellom naboer, og satt et dystert preg på lokalsamfunnet på Stord i mange år. En må spørre seg om Stord skal bli ”arbeidslivets Bjugn”. Har lokalbefolkningen ryggrad til å stå frem med det de vet?
Avslutningsvis er det mitt håp at det kan bli et bastant og ufravikelig krav både fra dykkerne og hele det norske folk at alle detaljer i denne saken nå skal frem. Stortingets krav om granskning av alle forhold relatert til dykkernes arbeidssituasjon bør fullføres på en verdig måte. I anstendighetens navn bør det nå være ”game over” for statens og den øvrige skadevolder gruppens uverdige løgner og ”katt og mus lek” i denne saken. Store nasjonale verdier, samt nye dykkeres liv og helse, står fremdeles på spill.
Om NSDAs rettssak:
